Referat fra vårseminaret 2018

Vårseminaret til Norsk Barnesmerteforening for 2018 gikk av stabelen mandag 7. mai på Lovisenberg. Det var nydelig vær ute, og engasjerende forelesere inne.

Musikkterapeutene ved Ahus som var fjorårets stipendmottakere åpnet konferansen ved å fortelle om sitt prosjekt med musikkterapi som prosedyrestøtte. Det var fokus på å anerkjenne smerten, men kunne bruke musikk for å rette fokus et annet sted. Musikken blir oppmerksomhetsfangende. Det kom en sterk anbefaling om å synge barnas favorittsanger når prosedyrer gjennomføres, også der som det ikke er musikkterapeut tilgjengelig. Dette ble eksemplifisert for oss med Sommerfugl i vinterland.

Etter gode toner fra musikkterapeuten så fortsatte Norsk barnesmerteforenings egen Tanja Pedersen. Hun er til daglig overlege ved nyfødtavdelingen ved Haukeland sykehus, og er NIDCAP trainee. Hun fokuserte på at hjernen gjennomgår en voldsom utvikling etter fødsel, og at det er viktig å ta hensyn til det når nyfødte (særlig premature) er på sykehus. Disse barna opplever mye smerte de første ukene av livet sitt, og dette stresser hjernen. Jo tidligere et barn er født, jo mer smerte/stress utsettes de for. Tanja fortalte hvordan f.eks hverdagligse lyder utenfor kuvøsen forsterkes veldig innenfor kuvøsen slik at helt vanlige lyder faktisk kan være hørselsskadende for barnet. Hun var tydelig på at det stresset barnet opplever i kuvøsetiden har påvirkning på deres utvikling. NIDCAP er en metode hvor man har fokus på barnets behov og ikke «logistikken» på avdelingen, ved at man hele tiden observerer hva barnet trenger og hvordan man kan gjøre prosedyrer mer skånsomme for barnet. 

Vi fortsatte dagen med å la oss fengsle av psykologspesialist Maren Østvold Lindheim fra Oslo Universitetssykehus avd. for barn og unges psykiske helse på sykehus. Hun fortalte engasjerende om bruk av hypnose i smertelindring, også i forhold til prosedyresmerter og operasjoner. Hun sa at det nesten alle barn er opptatt av, er om det kommer til å gjøre vondt. Det er viktig å få tak i redselen til barnet, fordi redsel og smerte er tett knyttet sammen. Reduseres redselen, så reduseres også smerten. Lindheim brukte kasus for å forklare og eksemplifisere. Hun anbefalte å få barnet til å bruke fantasien til å endre hvordan det har det og til å bruke fantasien til å ta kontroll over kroppen. Med hypnose så menes det å klare å være så fokusert på noe, slik at man glemmer det rundt, og dermed får til det som er viktig å få gjort (f.eks ta blodprøve).

Susanne Molin Friis, anestestisykepleier ved Rigshospitalet København, fortsatte etter Lindheim. Hun var tydelig på at ufrivillig fastholdelse av barn må ta slutt. Hun sa at det å bli holdt fast mot sin vilje ofte kan være mer traumatiserende enn selve prosedyren. Hun kom med fire punkter som bør være med i planlegging av f.eks stikking av barn: 1) bruk lokalbedøvende krem, 2) sukkervann eller amming for barn under 1 år, 3) plassering- babyer bør holdes av omsorgsperson og ha kroppskontakt, 1-12 år gamle barn bør ha foreldre til stede og gjerne sitte på foreldre/omsorgspersons fang, 13-18 år gamle barn bør selv få velge om de vil ha foreldre der, og 4) distraksjon- distraksjon gir økt smertelindring. Dersom dette ikke er tilstrekkelig, så bør det var planlagt en plan B, som f.eks lystgass.

Sistemann før lunsj var Stefan Lindberg, overlege ved Astrid Lindgrens Barnsjukehus i Stockholm. Han fortalte om bruk av ulike smertelindrende medisiner, og påpekte at det er god evidens for at man skal behandle smertene. Også han påpekte at det er viktig å få tak i redselen til barnet, og at det er viktig at redselen reduseres for at annen smertelindring kan ha effekt. Han sa at hvilken type smertelindring som benyttes og hvordan, skal være nøye gjennomtenkt og det må kommuniseres tydelig til pasient og pårørende.

Etter lunsj ble nytt tema, nemlig barn og flukt, introdusert av Bernt Germund Apeland som er generalsekretær i Røde Kors. Han fortalte at det nå er flere barn på flukt enn det har vært på lenge, og at det skyldes i hovedsak tre forhold: 1) siden 2000 er det en økning i at sivile rammes i krig, 2) klimaendringer og 3) forskjellene mellom fattige og rike øker. Det er over 65 millioner på flukt, og halvparten av dem er barn. De aller fleste er på flukt i eget land eler i naboland. Han illustrerte flyktningbarn som et barn med tre vonde ryggsekker. Den ene er situasjonen i hjemlandet, den andre er opplevelser under flukten og den tredje er asylsøkerprosessen i det landet de kommer til. 3 av 4 barn på flukt har vært utsatt for vold eller trakassering under flukten. I tillegg er det en stor følelse av å ikke bli trodd i det landet de til slutt kommer til. Barn på flukt mister muligheten til å være barn og mister muligheten til skolegang. De har ofte vært flyktninger i hjemlandet i lang tid før de kommer til et nytt land (som oftest nabolandet), og de kommer ofte fra traumatiske opplevelser til nye traumatiske opplevelser (livet i flyktningleir, asylsøkerprosesse, stor utrygghet).

Anders Cameron, seniorrådgiver i Barneombudet, fortsatte tema ved å ha fokus på flyktningbarns rettigheter i møte med helsevesenet. FNs barnekonvensjon sier at alle barn som oppholder seg i et land skal ha samme rettigheter. Dessverre ser man at dette ikke alltid gjennomføres. Et annet element er at foreldrene til barna, dersom de har fått avslag på asylsøknad, ikke har rett til helsehjelp, og barna blir da pårørende til foreldre som er sterkt behov for enten somatisk eller psykiske helsehjelp.

Overlege Jone Schancke Olsen er psykiater ved transkulturelt senter i Stavanger og fortalte om utfordringer i møte med traumatiserte flyktninger. Han sa at det er tre T’er i møte med traumatiserte flyktninger, det er Traume, Tap og Tilpasninger. Barn kan ha med seg de mest groteske opplevelser, både fra hjemlandet og fra flukten. Det som skjer i Norge (møte med asylsøkersystemet) er av stor betydning for deres videre mentale helse. De er i stort behov for å knytte relasjoner, oppleve tilhørighet og lære seg norsk. Olsen påpekte også at det er for lite bruk av tolk i helsevesenet, og at barn dessverre ofte kan bli brukt som tolk for sine foreldre.

Etter dette fortsatte sykehusprest Helge Solheim ved Haukeland Universitetssykehus. Han leder kommunikasjonsprosjektet «4 gode vaner» og snakket om helsearbeideren som jobber med barn og hvordan vanskelig opplevelser i yrket påvirker oss. 

Avslutningsvis presenterte Anja Lee, barnelege Oslo Universitetssykehus, sitt prosjekt om barnepalliasjon.

Norsk Barnesmerteforening © 2016